Hvor har det blitt av vanlig høflighet?

Det er en hel del ting i samfunnet vårt man nok kan si har blitt bedre med årene, men når det kommer til høflighet og det jeg vil kalle helt vanlig folkeskikk så ser det ut som om vi virkelig har beveget oss i feil retning.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er verdens høfligste person eller at jeg smiler og er hyggelig mot alle, men det jeg kan si er at jeg i det minste forsøker å vise normal folkeskikk ovenfor alle jeg treffer på enten jeg kjenner dem eller ikke.

For å ta et eksempel så vil jeg påpeke hvordan i alle fall jeg mener å merke at høflighet ovenfor andre bilister er noe som helt ser ut til å ha forsvunnet fra vårt såkalte nye moderne samfunn, og jeg legger merke til at eksempelvis det å vise litt takknemmelighet når noen stopper for å slippe deg frem ikke lengre er noe man tar seg bryet med.

Selv mener jeg at om noen stopper for å være hyggelige og slipper meg frem så er det minste jeg kan gjøre vise min takknemmelighet ved å hilse som en høflighetsgest og tegn på min takknemmelighet, men denne gesten blir i dag unntaksvis anerkjent og ofte besvart med sure blikk eller obskønt tegnspråk (vier finger’n).

Et annet eksempel er da jeg var ute og handlet her om dagen og en eldre mann så ut til å ha glemt spaserstokken sin, og jeg som den hjelpsomme personen jeg er høflig spurte den eldre mannen om det var han som hadde glemt stokken.

Svaret jeg fikk var et veldig surt NEI før mannen snudde og gikk sin vei.

Med ette i tankene er det jeg må spørre meg selv «hvordan det kan ha seg vi forventer at våre barn skal lære seg høflighet og vennlighet om ikke vi som voksne ikke kan gå foran som gode eksempler?».

Er det virkelig så rart at vi ser en økende trend med mobbing både på nett og ellers i samfunnet når ikke engang vi voksne kan greie å oppføre oss ordentlig ovenfor hverandre, og vi sammen sitter og ler og «koser oss» med våre barn foran TV skjermen mens vi ser realty TV hvor det ofte er den mest løgnaktige og frekke personen som går seirende ut?

Hva slags verdier er det egentlig vi lærer våre barn?

Personlig tror jeg vi som foreldre må ta et større ansvar i oppdragelsen av våre barn, og ikke overlate alt til skolene og det offentlige, og jeg tror vi kanskje også må se litt på vår egen hverdagsoppførsel og spørre oss om vi virkelig viser våre barn vår beste side i vår kontakt med omverdenen?

Nå er dette selvfølgelig bare mine tanker rundt dette, og det hadde derfor vært hyggelig å høre hva dere der ute mener om denne saken.

Med vennlig hilsen
Aage Johan S. Sundvor