Filmanmeldelse: Downsizing

Da har jeg sett det som kanskje kan kalles verdens verste reklame for Norge og nordmenn nemlig filmen Downsizing med Matt Damon i hovedrollen.

Etter å ha sett traileren for filmen var forventningene mine høye til at filmen skulle være morsom, og kaste et positivt lys over Norge, men der tok jeg virkelig feil.

Filmen begynte veldig lovende med at vi blir introdusert for ideen om Downsizing «krymping» av mennesker gjennom det som er et gjennombrudd i en ny forskning som er del av en løsning på de stadig økende miljøproblemene i verden, og at man gjennom å krympe mennesker vil kunne redusere menneskenes «fotavtrykk» på miljøet.

Her hopper vi så plutselig 10 år frem i tid der denne krympeteknikken er blitt mer vanlig, og hvor man har begynt å bygge egne samfunn med «små» mennesker, og man merker at gnisninger mellom de såkalte «store» normale menneskene, og de «små» krympede menneskene har begynt å ta form.

Blant argumentene vi får høre er argumentet om at de normale menneskene må «subsidiere» livene til de «små» menneskene ved at de «små» menneskene slipper å betale like mye skatter og avgifter ettersom de forurenser mindre en de normale, og vi får høre hvordan enkelte diktaturer benytter krymping som en måte å bli kvitt politiske dissidenter på.

Vi får også høre at en av de tingene som tiltrekker folk til å la seg «krympe» er at man ved å «krympes» får mye bedre råd, og at en helt vanlig middelklasse familie som krympes øyeblikkelig vil innta en tilværelse lik en multimillionær, og vil kunne leve resten av sitt liv i sus og dus.

Karakteren Matt Damon spiller er en vanlig middelklasse mann som sliter litt med å få endene til å møtes, og etter at han og hans daværende kone får avslag på et huslån velger de og oppsøke firmaet Leisureland hvor de får forklart at dems oppsparte ca 150 000 dollar som krympede mennesker vil tilsvare ca 12 millioner dollar og at de aldri med vil trenge å jobbe.

Her må jeg nesten slutte selve fortellingen om hva filmen handler om for ikke å røpe for mye av handlingen, men som krympet møter Matt Damons karakter Paul Safranek tre andre noe frynsete karakterer som han ender opp å dra til det første «samfunnet for krympede mennesker» som ligger inne i en norsk fjord, og det er her filmen virkelig tar helt av.

Det jeg kan si er at disse opprinnelige krympede menneskene lever mer eller mindre som en kult, og de fleste skuespillerne som enten er norske eller skal fremstå som norske fremstilles i et så absurd lys at det til tider faktisk blir komisk, og man kan nesten begynne å lure på om hele poenget bak filmen er å latterliggjøre det norske hysteriet rundt den såkalte «globale oppvarmingen» og ideen rundt «bærekraftig utvikling» som vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var med på å utvikle som leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i 1987.

For å komme med en konklusjon rundt handlingen i filmen, og underholdningsverdien i den fremfor å gå inn på de klare politiske undertonene i filmen så vil jeg si at filmen er «dritt dårlig», og jeg vil på ingen måte anbefale denne filmen for noen.

For det første er de aller fleste senene trukket ut i det kjedsommelige, og historien er så svak og lite fremadgående at jeg satt og hadde mest lyst å spole gjennom filmen for fortest mulig bli ferdig med selvpiningen ved å se filmen.

Skulle du ønske å se filmen så kan jeg anbefale deg å se den en regnværs dag da du absolutt ikke har noe annet å gjøre, og du kanskje sitter alene slik at ingen slipper å måtte pines gjennom filmen sammen med deg.

Konklusjon IKKE SE DENNE FILMEN!

Med vennlig hilsen
Aage Johan S. Sundvor

Author: Aage Johan S. Sundvor

Legg igjen en kommentar