Er jeg anti-teknologi eller frykter jeg fremtiden?

Den siste tiden har jeg fått en del kommentarer på mine innlegg rundt den pågående automatiseringen og enorme utviklingen vi nå er vitner til innen særlig robot teknologi og kunstig intelligens, og enkelte har til og med hevdet jeg må frykte fremtiden.

Dette er selvfølgelig ikke riktig, men det mener er at vi kanskje skal begynne å spørre oss hva slags fremtid vi ønsker oss, og om vi kanskje burde gjøre oss opp en del klare ideer for dette før vi når det kritiske punktet hvor kunstig intelligens og roboter virkelig begynner å kunne erstatte menneskelig arbeidskraft.

Jeg har flere ganger benyttet eksempler der jeg forsøker å forklare at en robot ikke vil trenge pauser, økte lønninger i takt med familieforøkning, sykefravær osv, men de fleste av disse argumentene er blitt avvist med at man tydeligvis mener man i likhet med endringene som fant sted under den første industrielle revolusjonen på slutten av 1800 tallet vil skape nye arbeidsplasser for mennesker som vi ikke helt kan forestille oss i dag.

Dette er selvfølgelig et argument jeg ikke helt kan si meg enig i selv om jeg nok tror vi vil komme opp med nye spennende arbeidsoppgaver i fremtiden som ikke finnes i dag. Problemet er bare at jeg ikke ser hvorfor disse nye arbeidsoppgavene ikke også skal kunne besettes av maskiner, og jeg ser heller ikke at noen andre enten de er teknologieksperter, journalister, politikere eller filosofer har gitt noe godt svar på dette problemet.

Da jeg begynte å skrive disse innleggene om roboter, kunstig intelligens osv så var det ut fra en tanke om at jeg mener vi bør klargjøre samfunnet for at denne nye teknologien kommer, og at jeg mener den bør få en mye større innvirkning på de politiske beslutningene som blir gjort slik at vår økonomi og vårt samfunn ikke blir helt «tatt på senga».

Dagens Norge drives av skatteinntekter, og veldig mye av disse inntektene kommer i form av skatt på inntekt fra arbeid. Det vil si at vår økonomi om man ser bort fra statens inntekt på salg av olje kommer fra lønnet arbeid, og at dersom antallet lønnstakere i Norge synker så vil statens skatteinntekter også synke.

Dette tror jeg de aller fleste er enige om, og da blir mitt spørsmål «hva hender når nesten INGEN er i arbeid?»

Hvem skal betale inn skatt slik at staten kan dekke de stadig økende sosiale og trygde utgiftene, og hvordan ser man for seg at man vil kunne komme opp med nye arbeidsplasser like snarlig som de gamle forsvinner?

Som mange kanskje har fått med seg så la jeg for få dager siden ut en liten video fra Boston Dynamics der de viser hvordan dems robot hund SpotMini og humanoid Atlas kan manøvrere ganske selvstendig rundt i ulendt terreng, og for meg peker dette mot at vi nå står like ved kanten av det teknologiske fremskrittet hvor robotene for alvor vil begynne å kunne konkurrere med mennesker på arbeidsmarkedet.

Dette da jeg antar at vi i starten vil se bedrifter anskaffe seg en og annen humanoid robot som følger og «lærer» oppgaver av mennesker, for så i stadig større grad overta flere og flere oppgaver i takt med at «læringen» fullføres og kan kopieres til andre roboter.

Videre tror jeg ikke vi vil se at hver enkelt robot har sin egen «gjerne», men jeg tror vi vil se roboter som har en programvare som henter ned den informasjonen som er nødvendig for å utføre oppgavene den blir satt til og gjøre via en skybasert database der små program for hvordan man løser ulike oppgaver blir opplastet i takt med at en robot løser den.

Det vil si at en hvilken som helst humanoid arbeidsrobot vil kunne flyttes fra å gjøre eksempelvis, snekkerarbeid til og utføre malerarbeid i løpet av få sekunder, og vil etter hvert som denne skybaserte databasen vokser kunne utføre stadig flere oppgaver alt etter arbeidsgiverens behov.

Når vi da snakker om at vi vil komme opp med nye arbeidsoppgaver som vil kreve mennesker så tror jeg det nok stemmer, men at også disse oppgavene etter hvert ganske snarlig vil fylles av roboter da så fort ett menneske har lært seg hvordan de nye oppgavene løses så vil det kunne videre lære dette til både maskiner og mennesker.

Og som vi alle vet så lærer maskiner mye raskere en mennesker, og ulikt mennesker så er det slik at det en maskin har lært det har alle maskiner lært seg, og jeg tror derfor det vil være veldig fristende for arbeidsgivere å ville ansette og erstatte menneskelige arbeidstakere med maskiner så fort det lar seg gjøre for å kunne redusere lønnsutgiftene i størst mulig grad.

For meg handler dette ikke om å være redd for fremtiden eller mislike teknologien, men heller det at jeg mener dagens politikere og andre samfunns debattanter ser ut til helt å ha oversett dette emnet, og i større eller mindre grad fremdeles ser ut til å håndtere det som om det er science fiction eller som ett problem man kanskje ikke trenger ta stilling til før om en hundre års tid.

Det kanskje ikke mange har lagt merke til er at ganske så mange Norske nettaviser enten samme dagen eller dagen etter at jeg har lagt ut ett nytt innlegg omhandlende roboter også har omtalt disse, men da uten at de har stilt noen spørsmål i forhold til hvordan teknologien vil kunne påvirke samfunnet.
Ingen har for eksempel valgt å kontakte politikere for en uttalelse om hvilke politiske endringer denne fremvoksende robot teknologien vil kunne medføre, eller hvilke tanker våre politikere gjør seg rundt dette med at man de fleste eksperter på feltet regner med at over 50% av dagens arbeidsplasser vil forsvinne innen de neste 15-20 årene.

Man stiller de ikke spørsmål som hva det vil si for norsk immigrasjonspolitikk som i dag baserer seg på ideen om at Norge er manko på arbeidskraft, og man stiller heller ikke spørsmål rundt hvordan man ser for seg disse arbeidet disse maskinene utfører skal skattlegges, eller hvordan trygdesystemet må endres?

Ser man for eksempel på dagens trygdesystem så er det bygget på at skatteinntekten til staten fra fire gjennomsnitts industriarbeidstakere skal dekke statens trygdeutgifter for en trygdeyter. Dette systemet er allerede i dag under stort press både som følge av at trygdeytelsene har skutt i været og det faktum at Norge tar imot flere tusen immigranter hvert år som veldig mange havner på og forblir trygdeytere.

Dette systemet har man frem til i dag greid å holde liv i takket være Norges enorme oljeinntekter som vi nå taket være miljøfokuset i fremtiden vil se reduseres i takt med at stadig flere arbeidsplasser erstattes av maskiner, og spørsmålet blir da «hva gjør og tenker politikerne om dette?»

For meg er det veldig underlig at INGEN journalister, økonomer osv er mer opptatt av disse spørsmålene som helt klart om kort tid vil bli veldig sentrale i samfunnsdebatten, og jeg synes det er underlig at også mange andre utfordringer vi kommer til å møte i ett stadig mer høyteknologisk samfunn ikke diskuteres.

Saker som «Hvem skal ta seg av de eldre?» og «skal eldre og syke kunne velge om de vil bli stelt/behandlet av ett menneske eller en maskin?».

«Ønsker skal folk som ikke jobber motta trygd som i dag, eller må vi få på plass en universal folkelønn der alle mottar en minstelønn fra staten?», og «hvordan skal ‘lønningene’ til robotene skattes?», eller «hva med internasjonale bedrifter som kun drives av roboter, og som selger sine varer og tjenester over nett. Hvordan skal man forholde seg til disse skattemessig?».

Det er utallige spørsmål man sikkert kan stille seg, og det er for meg ganske skremmende at så å si INGEN så vidt jeg kan se i det offentlige stiller disse spørsmålene nå som vi ser robotene nærme seg det kritiske punktet for sitt inntog på arbeidsmarkedet.

Kanskje det er noen der ute som kjenner til en artikkel eller som vet om en politiker som har uttalt seg om dette emnet som kan sende meg en lenk slik at jeg kan få sett hva de sier, for så vidt jeg vet så er det enda ingen som virkelig på en seriøs måte har satt seg ned og forsøkt å besvare noen av disse spørsmålene jeg her nevner, og det finnes sikkert tusenvis av andre og bedre spørsmål der ute.

Så hva mener du om dette emnet? Virker jeg pessimistisk eller mener også du at vi kanskje bør begynne å se på hvilke utfordringer vi som samfunn kan stå ovenfor om en 5-10 års tid.

For husk at om vi regner med å miste 50% av alle dagens arbeidsplasser innen 15-20 år så vil det si at 12% av dagens arbeidstakere vil være uten arbeid i løpet av de neste 5 årene som følge av automatiseringen.

Legg gjerne igjen din kommentar i kommentarfeltet under.

Med vennlig hilsen
Aage Johan S. Sundvor

Legg igjen en kommentar