Vil fantasi sjangeren bli mer mainstream?

Da jeg var yngre spilte jeg rollespill av den gamle sorten hvor vi måtte lese regelboken, bruke pen og papir, og benytte terninger for og avgjøre kampene vi deltok i, og jeg elsket å lese bøker om alver, drager, demoner og magi.

Selvfølgelig ble jeg av mange av mine jevnaldrende sett på som noe underlig på grunn av dette, men sammen med mine venner tror jeg vi hadde noen av våre beste stunder når vi samen utforsket ulike fantastiske univers godt hjulpet av vår egen fantasi og fellesskap.

Selvfølgelig var det en del av vennene mine og andre jevnaldrende som jeg delte interessen for fantasi litteratur og spill med som «vokste» av seg interessen for bøker og spill fylt med magiske historier og vesener, og jeg har ofte spurt meg selv om livet mitt hadde sett noe annerledes ut om jeg også hadde lagt min interesse for nettopp fantasi sjangeren til side?

Vel, som dere sikkert allerede har forstått så kommer jeg som oftest frem til at jeg tror livet mitt ikke hadde villet endret seg i særlig stor grad bortsett fra det faktum at jeg ville gått glipp av den store gleden de mange fantastiske fantasi og science fiction bøkene jeg har lest har gitt meg, og hvor kjedelig jeg tror livet mitt ville blitt dersom jeg fra tid til annen ikke hadde muligheten til å forsvinne inn i disse magiske verdenene.

Dette endrer allikevel ikke det faktum at jeg som oftest når folk spør meg hva slags bøker jeg liker å lese ofte får noen merkelige blikk når jeg nevner navnene på bøkene jeg har lest og forfatterne som folk flest ikke har hørt om, og når jeg selv blir svarskyldig når de nevner mer mainstream og norske forfattere som jeg ikke har PEILING på hvem er.

Nå ser det allikevel ut til at ting er i ferd med å endre seg, og som de fleste vet fikk vi etter filmatiseringen av JRR Tolkien’s Ringenes Herre et mye større fokus på nettopp fantasi sjangeren, og vi har etter den tid sett at både flere fantasifilmer og serier har gjort sitt inntog i de fleste hjem rundt hele den vestlige verden og har banet vei for en større aksept for et litteraturvalg som bare for noen år siden ble ansett for å være barnslig.

I dag har kanskje serier som Game of Thrones gjort fantasi sjangeren noe mer kjent blant folk flest, men jeg legger merke til at man både i Norsk presse og ellers i den norske litterære stratosfæren ikke snakker særlig om det som kan bli den neste virkelig store fantasi serien nemlig «Wheel of Times» serien som nå er under produksjon av Amazon.

Serien er basert på bokserien med det samme navnet som er skrevet av den amerikanske forfatteren James Oliver Rigney, Jr. som er bedre kjent under pseudonymet Robert Jordan, og er kanskje serien Jordan er best kjent for. Wheel of Times blir av litteraturkjennere innen sjangeren ansett for å være et episk litterært mesterverk som bare overgås av Tolkiens fantastiske fantasiverden, og man kan jo nesten lure på hvordan en serie som er over 20 år gammel ikke er bedre kjent her i landet en hva den er.

Nå er selvfølgelig mitt håp at også Jordans Wheel of Times skal kunne bane vei for en enda større aksept for fantasi sjangeren også her i landet, og at vi kanskje får se flere forfattere i Norge som kommer på banen og skaper sine egne fantastiske verdener og fyller dem med ulike magiske vesener som kan glede titusenvis av nye lesere.

For meg har det aldri virket underlig å lese fantasi bøker selv om mange har spurt meg hvorfor jeg ikke heller som voksen liker å lese mer «realistiske» bøker som krimbøker osv, og svaret mitt er som oftest det at når jeg først skal ta meg et avbrekk fra virkeligheten så kan jeg like godt gjøre det ved å søke tilflukt i en annen mer spennende verden hvor skillelinjene mellom godt og ondt er noe tydeligere og mindre forvirrende en i vår verden.

Dessuten liker jeg måten de mange vanskelige etiske spørsmålene som man ofte ikke tør diskutere eller omtale i vår virkelige verden i en fantasi verden fritt kan utforskes og diskuteres uten frykt for at det skal skape en stor kontrovers for både forfatteren og leseren.

Et godt eksempel på en fantasi serie der forfatteren tar seg tid til å sette flere av de såkalte STORE vanskelige spørsmålene på agendaen er Terry Pratchett’s Discworld hvor vi blir presentert med en verden der jorden faktisk er flat, og der ideen om at jorden er rund bare er noe en gruppe gale religiøse fanatikere kan finne på å hevde.

Humor er også et element jeg finner veldig lokkende med fantasi sjangeren for man finner ofte at forfatteren samme hvor alvorlig en situasjon måtte være ser ut til å greie og lure inn et snev av humor, og på den måten kan få leseren til kanskje å tenke seg litt bedre over hva de VIRKELIG viktige tingene i livet er.

Jeg liker også å fortelle andre voksne som jeg diskuterer litteratur med at jeg setter stor pris på fantasi sjangeren nettopp fordi jeg som voksen VET hvor usannsynlig det er at en helt kan søke dekning bak et stuebord og overleve når han blir beskutt, og hvor lite sannsynlig det er at en kvinnelig helt på 50 kilo greier overmanne en voksen hardbarka kriminell mann på 90 kilo.

Svaret jeg får er jo som du sikkert nå sitter og tenker «Men det hender jo innen fantasi sjangeren også!», og svaret mitt på dette er enkelt og greit at i en verden der magi finnes og man kan gjenopplive de døde med en blå eller rød saft er kanskje ikke det at en kvinne på 50 kilo greier og overmanne en voksen kriger så underlig.

Så for å greie å avrunde et emne jeg sikkert kunne skrevet flere sider med må jeg nok innrømme at jeg nok ikke med det første kommer til og endre mitt valg av litteratur, og at jeg håper også flere andre vil gi fantasi sjangeren en mulighet til å vinne dem over til magien og fantasiens verden.

Med vennlig hilsen
Aage Johan S. Sundvor