Vet folk hva de sier, og hvilken faktiske betydning ordene de benytter har?

Det er ikke så veldig ofte vi stopper opp og spør oss selv om vi virkelig vet hva det er vi sier for noe eller spør oss om vi virkelig vet meningen av de ordene vi benytter, men av og til tror jeg det kan være lurt å spørre seg selv om man faktisk vet hva man selv og andre sier.

Selv ble jeg gjort klar over at jeg faktisk ikke alltid forsto meningen av de ordene jeg og menneskene rundt meg benyttet, og at det var med på å styre tankene mine i bestemte retninger uten at jeg selv var helt klar over det, og jeg følte at enkelte politikere og samfunnsdebattanter faktisk benyttet språket som et våpen.

Et eksempel på denne bevæpningen av ord er ordet islamofobi som er et ord jeg ikke helt har forstått hvor kommer fra før jeg ble klar over at man faktisk kan benytte ord som våpen mot ens meningsmotstandere.

Dersom man lyttet til en politisk debatt eller leser et politisk innlegg i en nettavis hvor ordet islamofob kommer opp vil man fort se at ordet benyttes som et slags våpen for å «skremme» ens motstandere fra og delta aktivt og energisk i debatten. Dette gjøres delvis gjennom at man kobler ordet islamofob opp mot andre «negativt lade ord» som homofobi, rasisme eller nazisme, og man forsøker å gi et inntrykk av at enhver form for kritikk av islam er urasjonell.

Men hva hender om man faktisk ser litt på ordet islamofobi og ser om dette ordet virkelig gir mening?

Dersom vi slår opp ordet islam i ordboken så ser vi at det betyr «å underkaste seg», og det viser til hvordan muslimer skal underkaste seg sin gud Allah. Slår vi så opp ordet fobi så ser man at det betyr «frykt» eller «sykelig frykt» og benyttes i dag stort sett i forbindelse med typen irrasjonell frykt for et eller annet, og da blir jo spørsmålet om folk som blir kalt islamofober har er sykelig eller har en irrasjonell frykt for å underkaste seg guden Allah?

Nå er jeg personlig sterk kritisk til religionen Islam, men som en hardbarket forkjemper for demokratiske rettigheter som ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og religionsfriheten så mener jeg at også de som ønsker å underkaste seg guden Allah må få gjøre det så lenge som de ikke plager eller forsøker å påtvinge sin tro på oss andre.

Problemet er bare at ettersom jeg er sterkt kritisk til islam ettersom jeg mener at vårt samfunn nå nærmer seg et kritisk punkt der om vi slipper inn veldig mange nye muslimer med et radikalisert syn på islam at det nesten vil være uunngåelig at det oppstår en eller annen type konflikt mellom våre vestlige verdier og islam.

Dette er ikke en sykelig eller irrasjonell frykt jeg har, men det er en frykt jeg har som følge av at jeg holder meg informert om hva som hender rundt omkring i verden, og som et resultat av at jeg faktisk har satt meg inn i hva slags religion Islam faktisk er, og hvordan det har gått i andre vestlige land hvor de har sluppet inn store mengder med immigranter med en islamsk kultur.

Nå kjenner jeg faktisk en del enkeltindivider som er muslimer og de er alle veldig hyggelige rasjonelle mennesker som jeg ikke har noen problemer med, og jeg vet at disse menneskene nok aldri ville ha kunnet drept noen eller lignende slik vi leser om at islamske terrorister gjør i Marokko eller i Midtøsten, men jeg kan jo heller ikke skyve under en stol det faktum at vi i dag ser muslimer også begår terror i stor skala rundt omkring i hele Europa.

For meg ville det vært irrasjonelt å IKKE ta til etterretning de mange terrorangrepene og voldsepisodene vi har sett de siste 20 årene som følge av masse immigrasjonen til Europeiske land, og det blir derfor underlig for meg å høre at folk blir kalt islamofober når de kritiserer islam eller dagens immigrasjons politikk.

Dette fordi jeg mener man helt objektivt sett kan se på de endringene vi har opplevd i samfunnet vårt de siste 20 årene, og med enkelhet kan se hvordan islams inntreden i Europa har ført til stadig mer radikalisering og vold, og at man i tillegg ved å lese litt om islam kan se at religionen dessverre ikke er en «fredens religion» slik mange i det norske samfunnet hevder, men heller er en religion som enda ikke er blitt reformert slik at den passer inn i det 21 århundre.

Nå kan selvfølgelig folk si at de er uenige med meg, og de kan argumentere for hvorfor de mener jeg tar feil, men det de ikke kan er å kalle meg en islamofob for jeg kan som dere ser gi en grundig gjennomtenkt begrunnelse for hvorfor jeg «frykter» eller rettere sagt er kritisk til religionen islam.

Dersom jeg skulle snakke om en reel politisk fobi så kunne man med enkelhet argumentert for at hele det politisk korrekte Norge og Europa har en irrasjonell frykt for nasjonalsosialismen (nazismen) da man stort sett kan telle antallet ekte hardbarkede nazister i land som eksempelvis Norge på hendene, og disse stort sett er sosiale tapere som hverken har jobb eller noen politisk eller økonomisk innflytelse.

Med andre ord har hele venstresiden en nazifobi og de ser derfor nazister så å si over alt rundt seg enten de finnes der eller ikke, og dette er faktisk en ekte form for irrasjonell frykt.

Nå kunne jeg fortsatt med å vise til andre ord som settes sammen som klimafornekter hvor man spiller på ordets likhetstrekk med ordet holocaustfornekter, og man ser at ordet klimafornekter dermed blir et ord som man benytter for å sammenligne en person som uttaler seg skeptisk til dagens ide om menneskeskapte klimaproblemer med en som fornekter at holocaust fant sted.

Jeg tror de fleste forstår hva det er jeg prøver å si her, og jeg håper at folk etter å ha lest dette vil være mer våkne når de hører politikere og samfunnsdebattanter benytte nye ord og uttrykk de ikke kjenner til, og at de spør seg om ordet faktisk gir mening.

Selv synes jeg det er veldig fascinerende å se hvordan man skaper nye ord og uttrykk for å fremme ens egne meninger, og jeg synes det er veldig interessant å se hvor mye MAKT et ord faktisk kan ha.

Dersom du har en kommentar til denne saken så gjerne legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under.

Med vennlig hilsen
Aage Johan S. Sundvor